En essay fra en tenkt framtid:

Vinduet skal være stort og gå nesten ned til gulvet. Rommet jeg sitter i kan godt være opp fra bakken bare jeg har utsikt både ned til den grønne plenen og blomsterbedet og frukt-trærne. I horisonten ser jeg en åskant eller to som krysser hverandre slik at det blir blåne-bak-blåne-effekt..

Nærutsikten er også viktig, for der skal jeg se småfugler, naboens katt og den andre naboens løsbikkje.. alle i en salig blanding av “survival-of-the-fittest”..

Innenfor det vinduet skal jeg ha min blå ørelappstol med den blå matchende puffen foran. Der jeg sitter med bena høyt og med en liten nett Laptop på fanget. Øynene faller ikke så ofte ned dit, men jeg vet at den er der..

Istedenfor søker øynene mine mot horisonten, mens jeg fremdeles tror jeg hører gresshoppene.. eller er det bare høreapparatet som ikke sitter godt nok i øret mitt?

I den andre ørelappstolen sitter kjæresten min og halvsover ved sitt rødvinsglass.. det er ikke lenge siden øynene våre møttes over glasset i en felles skål for oss!

Musikken fra surroundanlegget risler ut av noen små snertne høyttalere, Griegs musikk, nå er det “Til Våren” som blir spilt på et piano.. jeg minnes den gangen jeg selv satt ved et flygel og spilte nettopp denne for et publikum!

Jeg sukker, og kjenner at livet har vært godt.. nå ser jeg mer bakover enn framover, er jeg på vei til å bli gammel? Et lite “pling” på ringeklokken høres, og en søt dame stikker hodet inn; “vil dere ha hjelp til å legge dere nå?”

“Ja takk, ta han først, han sover nesten allerede!” signaliserer jeg til henne. Hodet hans vipper opp, han hørte det, og smiler..

“La oss gå sammen og legge oss” sier han… “Ja, jeg kommer snart jeg også,” svarer jeg mens jeg blir sittende en liten stund til mens han blir fulgt ut på badet. Jeg smiler til dem begge der de tusler inn.

Livet har vært godt for oss begge, men nå er vi i vår livs aften, likevel har vi det godt!